Å begrave en mommo og andre tanker omkring døden

Etterhvert som vi blir voksne skjer det en endring i familie sammensetninga. Jeg, for eksempel, er nå blitt matriarken i familien. Det vil si eldste gjenlevende kvinne født inn i en viss familie.

Vi har nemlig hatt seremoni i kirke for min mommo. Ho sovna stille inn, en kveld for ikke så lenge siden.

Jeg har aldri vært noe særlig tilhenger av pomp og prakt, seremonier og helligdager og hvordan ting 'bør' gjøres.

Dette bringer oss til dagens første disput. 'Skal du gå i DONGERI?!' Det var reint, det var heilt, og det var sort. Det dugde heilt fint i mine øyner. Og dermed fikk jeg også gitt beskjed: i MIN begravelse kan dere gå i akkurat det dere vil. Gjerne IKKE sort.

Beregna greit med tid til lokalene, helt til en passasjer ville innom dagligvarebutikken. Noe som selvfølgelig tok lenger tid enn det noen gang har gjort tidligere. Ankommer, og stiger ut av bilen til lyden av kirkeklokkene som ringer.

Helvete!! Det begynner nå, jo!!!!

Småstresser, anpusten, inn i kirka, soper med oss sangarket og får satt oss, i grevens tid. Prøver så klart å være stille. Ikke helt enkelt siden jeg sleper meg gjennom vinteren med en astma som ikke er heilt medgjørlig.

Kista ligger der, hvit, dekket i flotte blomster. Familie og bekjente har sendt de siste hilsener. De fremmøtte sitter stille og ser rett fremfor seg. Jeg kikker på kista og kan ikke annet enn se for meg at inni den boksen ligger min lille skrøpelige mommo.
Men aliavel ikke.
For det som er igjen er ikke det mennesket vi kjente.
Jeg så min mamma, stelt, etter døden. Det synet har plaga meg siden.
Det var ikke min mamma.
Døde kropper ligner ikke sine levende utgaver. ( jeg har bare sett en, så hva vet egentlig jeg om den saken)
Er det fordi en evt sjel ikke lenger er tilstede, eller er det kun fordi musklene, som gjorde de kjære ansiktene til det de var, ikke lenger gjør jobben sin?

Musikk spilles, orgelet går og en mann synger. Skjønte etterhvert at VI skulle egentlig være med og synge. Aj aj aj....der er de kommet til feil familie ja.

Presten prater i dystre tonelag om et liv som var langt, lykkelig - så vidt jeg vet, og vellevd. Dette var da ikke trist; at ho hadde fått 3 barn, likte å samle familien, likte å reise, lage mat og stelle for familien. Lærer de dette på teologiskolen tro?

VILLE presten at vi skulle være så triste som mulig? Prøvde han å få fram tårer i forsamlingen? Å nei du. Her viser vi ikke følelser, nei. Selv om mine barn trodde annet. Astmaens skyld at nesa og øynene renner og det virker som om jeg stortuter gjennom heile serimonien...

Heilt til kista skulle bæres ut. Snodig det der. Men det er vel som en sa; da er det endelig slutt. Siste reise.

For det er jo egentlig ikke så trist. At ho er død. Ho var fornøyd og forsynt med livet sitt. Noe dårlig de siste årene var ho også. Klart vi vil savne ho. Men sånn går nå livet sin skjeve gang...

Alt dette får meg til å tenke litt, blir ikke yngre tross alt. Så sånn kunne jeg tenke meg min egen begravelse:
- ingen svarte klær
- ikke kirkelig
- gravøl, eller vodka, eller rom
- ingen alvorstunge taler
- gjerne kremert før selve akten
- strø asken på havet
- trenger heller ikke noe gravstein som må stelles og gir dårlig samvittighet for de etterlatte som ikke besøker 'meg'
- partyparty etterpå
(Dette til info til datteren som, idag, påtok seg å arrangere min begravelse)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

frklarsen

frklarsen

46, Arendal

En kvinne i min beste alder, som gjør mitt beste på å komme sånn nogenlunde gjennom livet. Sterke meninger om noe - ingen mening om annet. Sånn er det bare. Og slettes ikke alltid like politisk korrekt. Og sånn er DET. Føler du for å legge igjen en kommentar, tast i vei. :-)

Kategorier

Arkiv

hits